Sunne idealer på catwalken!

Det har til alle tider eksistert en idé om hva som er den perfekte kroppen. På samme måte som det har vært endringer historisk, har også kroppsidealet endret seg. Ser man på kunst (skulpturer og bilder), fra for eksempel de gamle greske kunstnerne, hadde de et helt annet syn på hva som var en bra kropp. I vår historiske periode kan man blant annet nevne det syltynne idealet Twiggy fremmet, til Marilyn Monroes mer yppige form. Bare det siste tiåret har idealet i vårt samfunn gått fra veldig tynn til veltrent og en større bak. Siden idealet til enhver tid har endret seg, hvorfor har vi i dag så stort fokus på dette i forhold til tidligere? Her finnes ikke et enkelt svar, men motebransjen og sosiale medier må nok “ta sin del av skylden”. Motebransjen har et kroppsideal som ikke passer for den jevne mann og kvinne, og da spesielt sistnevnte. Modeller må helst være ekstremt tynne for å få jobb.

Motebransjen og gode forbilder

Motebransjen har vært kritisert over mange år for sin bruk av syltynne modeller. I tillegg har det vært benyttet jenter ned til 14-årsalderen for å selge klær til voksne. Begge deler gir et helt feil syn på hva som er normalt og sunt for en voksen kvinne. Motebransjen forsvarer bruken med at syltynne modeller gir et bedre inntrykk av klærne, samt at en kan lage klær uten tanke på størrelse. Enkelte designere har sågar benyttet modeller som kun passer inn i størrelse “null”. I dagens samfunn er vekt og kroppsbilde et problem for mange, både unge og godt voksne. Påvirkningen via media og sosiale medier er nesten umulig å unngå. Dette har igjen ført til at unge jenter helt ned i 9-årsalderen har et negativt syn på hvordan kroppen deres ser ut. Motebransjen har gang på gang blitt bedt om å ta mer ansvar for hvilke signaler de sender ut. Enkelte land har nå tatt tak i problemet fra offentlig hold, og forsøker lage en standard for hva som er greit. Et eksempel er Frankrike, hvor de har lovfestet at modeller under en viss BMI ikke skal benyttes. Tiden vil vise om denne typen regulering vil ha noen effekt.

Har vi et ansvar alle sammen?

Mange vil kanskje hevde at om småpiker sliter med et negativt kroppsbilde, så kan ikke motebransjen eller sosiale medier klandres. Andre vil hevde at det er et felles ansvar å ta vare på barn og unges psykiske helse. På samme måte som for eksempel lån uten sikkerhet hos Sambla, er motebransjen også ansvarlig for sine produkter og signalene de sender ut. Enhver bransje bør ha i bakhodet at mange er lette å påvirke, og spesielt de som er unge. Hvilket ansvar har så de som er rundt dem som sliter med negativt kroppbilde? Her går diskusjonene rimelig høyt til tider og det finnes nok ikke et 100% sikkert svar. Kanskje må alle bidra med sitt, selv med de små kommentarene vi gir til barn og unge. Kanskje må familier være mer bevisste på hva som benyttes av sosiale medier, eller bør skolen komme inn på arenaen? Det er for tiden flere spørsmål enn svar rundt denne problematikken.